Band: Rolling Blackouts Coastal Fever
Scene: John Dee
Dato: 07.11.2018
7/10
Australske Rolling Blackouts C.F. genererte to tonn med hype da de slapp «Hope Downs» på Sub Pop i sommer. Med rette, for det er en av de beste debutalbumene på aldri så lenge, og som kommer til å komme høyt opp på alle lister når året skal gjøres opp nå snart. I forkant av albumet gav de ut noen EP’er som også vekket mye åtgaum rundt forbi, uten at jeg skal skryte på meg å hatt fingeren på pulsen på det tidspunktet.
Kveldens konsert spilles på et nesten utsolgt John Dee. Den britiske trioen Our Girl varmer opp for dem i Skandinavia. De spiller en form for 90-talls indie. The Breeders, Nirvana og The Pixies blir naturlige assosiasjoner. Høyt/lavt dynamikk. Fine låter. God gitarist. Overraskende bra.
Rolling Blackouts løper ut på scenen til cheesy diskomusikk og starter i 120 bpm. Et tempo de holder gjennom hele timen konserten varer. De er fem mann i orkesteret. I sentrum har de en fyr på kassegitar som hamrer ut akkorder uten stans gjennom alle låtene. Bak ham sitter trommisen og spiller verdens streiteste trommer uten noe dill dall eller finesser. Han holder takten, ferdig arbeid. Det samme gjelder bassisten. Han holder det gående uten å slippe inn så som ett sekund med luft mellom linjene. Det går i et bankende gjennom hele konserten. På hver fløy står to gitarister med hver sin elgitar. Det kommer inn og ut med kaskader av riff og soloer. Detaljer. Støy. Effekter. Ganske standard oppsett altså, men det som virkelig gjør bandet spesielt er at alle de tre gitaristene veksler på å synge. De har altså et trehodet troll på vokal. Det gir dem mye større rekkevidde. Mye av vokalen fremføres ofte som en kul form for spoken word i stedet for sang. Men de er ikke fremmede for allsang heller. De korer av full hals der det trengs. Summa sumarum har Rolling Blackouts C.F. mye å fare med rent musikalsk.
I bunn ligger det knallgode låter. Da blir det bra. Dog noe heseblesende. Gutta slipper altså ikke taket før det er gått en time og to ekstranummer. Det er full spiker, gitardrevet høyoktan indierock av høyeste kvalitet. De fyrer av gullkutt som «An Air Conditioned Man», «Talking Straight», «Sisters Jeans» og «Mainland». Låter som det er kul umulig å stå i ro og lytte til.
De hadde vært herlig om de hadde drylt til med «Cappuchino City» som siste ekstranummer, men den låten droppet de, beklageligvis. Jeg kan tildels forstå det, ettersom låten avviker ganske mye fra resten av låtmaterialet deres. Den er i en ganske annen stil og passer ikke helt inn på platen. Men det er deres beste låt.
Samme kan det være. Rolling Blackouts C. F. er en sympatisk gjeng på vei oppover og det er faktisk ganske sjelden at såpass hypede band som dette er trivelige på scenen. Profilerte band hvis piler peker oppover har ofte en tendens til å være snørrhovne og fulle av seg selv. Så var altså ikke tilfelle med disse gutta. De var i godt humør og småpratet mellom låtene. For eksempel kunne de fortelle at de hadde fått forklart at forholdet mellom Drammen og Oslo var litt som New Jersey og New York. Morsomt. To tomler opp for Rolling Blackouts C.F!
