Artist: Peter Estdahl
Album: EP 2
Plateselskap: Tik Records
5/10
Peter Estdahl er anmeldt på denne bloggen tidligere. Da var han for meg et helt ubeskrevet blad. Men hva vet jeg. Han har selvfølgelig spilt med alt som kan krype og gå, eller kanskje ikke alt som kan krype og gå da, men er affiliert med band som Band of Gold og da skjønner man at han er connected (som det heter). Han prøvde seg altså som soloartist først, og fikk platekontrakt og suksess på P3 for en del år siden – før årene bare suste avgårde. Spol frem til tampen av 2018 og her står han altså klar med oppfølgeren til «EP1 » fra 2016.
«EP2» starter kanskje litt for soft med balladen «Silverback Gorilla». Det er en god låt, men får ikke blodet til å pumpe. Når det er nevnt så er ikke resten av EP’en noen energibombe heller akkurat. Ikke at all musikk skal funke på Sats, men det er fint med litt puls. Det er en moderne form for soul. Frank Ocean-aktig uten å helt være det. Mer eksentrisk. Og har jazz-elementer, som på «There’s a Lion in My Room». Estdahl er tydeligvis en tilbakelent type. Sett i sammenheng med resten av låtmaterialet er «Taking up too much space» «EP2″s soleklare singelvalg (kanskje ved siden av «Brilliance»). Den klubbete «New Saturday» passer liksom ikke helt inn på EP’en synes jeg. «Nr. 100 Avena Fatua» er dog perfekt som avslutningsspor. Her kommer Estdahls stemme pent frem i akkompagnement til det lekre gitarspillet. Det er en knallsterk låt, og kanskje EP’ens sterkeste. Men her er det mindre soul enn på børjan av EP’en. Her er vi mer i indie-landskap. Summa sumarum blir EP’en litt sprikende. Både sjangermessig og kvalitetsmessig. Innspillingen har noe sjarmerende soveromsstudio-aktig ved seg, men tidvis tar jeg meg i å ønske at det låt litt mindre garageband. Det låter ikke dyrt. Ikke all musikk skal nødvendigvis låte «dyrt», men sjangeren (sjangrene) Estdahl opererer i, skal låte litt ordentlig. Det skal låte mer lush enn dette. Misforstå meg rett; jeg liker lo-fi. Pavement er et nøkkelband i min (fysiske) platesamling. Lo-fi soul er jeg litt mer usikker på.
På en annen side så er for så vidt den «Blonde»-platen til Frank Ocean skrudd helt grusomt. Låter helt krise i mine ører. Igjen, mulig det er jeg som er problemet her. At det er jeg som ikke har fingeren på pulsen hva angår hip produksjon. Men likevel. Dette blir litt som… New Balance joggesko. Ser pene ut, men rent teknisk/ergonomisk føles de som om de ligger de 30 år bak Adidas. Men New Balance er populære joggesko. Det er mange som liker dem. Og som synes de er gode å gå i. Men ikke jeg.