Artist: Hanna Paulsberg Concept + Martin broo
Album: «Daughter of the sun»
Plateselskap: Odin
8/10
Platen starter utrolig deilig med litt frie lyder i et studio. Spredte instrumenter som forsøker å søke seg inn på samme frekvens. Det låter så herlig løst i snippene. Tømmene henger i bakken. Paulsbergs saksofon svinser bortover langs komposisjonen, stopper opp her og der for å studere noe mer inngående, før den turer videre. Det samme gjelder Oscar Grönbergs piano som tidvis repeterer låtens forhåndsbestemte akkorder før han slipper løs.
Første gang jeg så Hanna Paulsberg var på hennes hjemmebane: Sarpsborg Jazzklubb. Oppe i toppetasjen på et gammelt hotell som kunne trengt en oppussing i 1992. Dette var i 2014 da hun just hadde sluppet «Song for Josia» (Øra Fonogram). Publikum var grå i luggen og hadde Tom Collins i hånden. Topp stemning på lokal jazzklubb. Det virket ikke som de hadde rekruttert nye medlemmer siden oppstarten på 80-tallet. Men hva gjør vel det. Sarpsborg har (fremdeles) en levende jazzklubb og langt i fra alle byer i Norge kan skilte med det. Denne kvelden var det mye folk og de fremsto som et lydhørt og et genuint jazzinteressert publikum. Paulsberg spilte sine greier og ble mottatt som en hjemvendt datter – hvilket hun jo er der. Spol frem til i fjor. Oslo Jazzfestival. Bugge Wesseltofts nye orkester. Bildet på stemmegaffels facebook-side. Paulsberg er nummer to fra venstre. Paulsberg har ikke ligget på latsiden de siste årene. Hun fikk mye oppmerksomhet med sideprosjektet (med det litt sløve navnet) «Gurls» med Ellen Andrea Wang og Rohey Taalah. Denne suksessfulle trioen som fikk varme opp for a-ha i Spektrum. Poenget er at hun har flere jern i ilden og operer innen flere undersjangre av jazzen. Leken og kul.
Men det er Hanna Paulsberg Concept som er moderskipet. Bandet er satt sammen av venner fra jazzlinjen i Trondheim. «Daughter of the Sun» er hennes/deres fjerde album.
Som presseskrivet så korrekt påpeker passer ikke Hanna Paulsberg helt inn i den kjølige, nordiske jazzen. Den nakne, hudløse og ensomme saksofonen som uler over permafrosten i vente på fimbulvinteren som er like om hjørnet – har hun øyensynlig ikke slektskap til. Det er noe mye varmere over Hanna Paulsberg. Det er noe distinkt afro-amerikansk i uttrykket hennes. Blue Note Records på 1960- og 1970-tallet. Gjennom hornet, men også i estetikken på plateomslagene hennes. Hun legger ikke skjul på det. Omslagskunsten er så langt vekke fra ECM som man kan komme. Alice Coltrane blir nevnt i samme skriv, og faktisk var det min første assosiasjon da jeg lastet ned det ene pressebildet med oransje bakgrunn (scroll ned). Jeg vet ikke hvorfor. Bildet ligner ikke på noen av Alice Coltranes’ plateomslag. Det var bare en umiddelbar følelse jeg fikk (Eat your heart out, Lilly Bendriss).
«Scent of soil» er et alldeles aldeles nydelig med Magnus Boos trompet (mest kjent fra Atomic kanskje?) som bygger og bygger opp men som aldri slitsom ettersom den tar seg så god tid. Det er så luftig og deilig. Det er jazz fra en svunnen tid. Det er sterkt rørende. Gi platen noen runder hjemme på kveldstid. Den varmer opp rommet nå som temperaturen synker ute.
Hanna Paulsberg – saksofon. Magnus Broo – trompet. Oscar Grönberg – piano. Trygve Waldemar Fiske – bass. Hans Hulbækmo – trommer.
Hanna Paulsberg Concept hadde releasekonsert i Oslo tidligere i uken, så det toget har gått…
19.10: Bergen Jazzforum, Bergen (N)
20.10: Molde Jazzklubb, Molde (N)
10.11: Meieriet i Lund (SE)
