Artist: Geir Sundstøl
Album: «Brødløs»
Plateselskap: Hubro
7/10
Yes da er Geir Sundstøl på banen igjen med et nytt album. Haldenseren byr på mer instrumentalmusikk som er veldig, veldig vanskelig å båssette. Det er like vanskelig å si hva det ikke er, som hva det er, men som et utgangspunkt kan vi starte med at det i alle fall er ytterst melodisk. Videre låter det særs filmatisk. Først rotnorsk. Dette kunne vært musikken til en episode av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Så litt amerikansk. Banjoen er sentral i lydbildet her sammen med pedal steel. Men så kommer Sanskriti Sherestas tabla-trommer inn i miksen og brått er vi ikke på de amerikanske steppene lenger, men mer i retning India, og når da Sundstøl fader inn med sin shankar gitar lukter det curry av hele lydbildet. Dette kunne fort blitt en slags world-music bastard, men det blir det aldri. Langt i fra. Det er en en merkelig, men godt vektet hybrid. Syndstøl er en gammel traver i norsk musikkbransje og har deltatt på over 300 innspillinger. Det betyr at han har samarbeidet med mye folk opp igjennom. Et knippe av de han har spilt med og møtt på sin vei dukker opp på denne innspillingen.
Erland Dahlen spiller trommer her, men begrenser seg ikke til et standard oppsett. Han står listet opp med mer i tillegg: trommemaskin, frame drum, steel drum, log drum, marching toms og seks andre perk- og trommer.
David Wallumrød bidrar med Minimoog, Prophet 5, Arp Pro Soloist og en ærlig Juno 60 – for å sikre at dette ikke skal bli en tørr og akustisk affære.
Jo Berger Myhre spiller Fender VI og Moog Minitaur.
Mats Eilertsen spiller bass.
Nils Petter Molvær dukker opp med sin nordiske trompet.
Også har du sjefen sjøl da, Geir Sundstøl, som står listet opp med 15 forskjellige instrument. Det er med andre ord mye på gang i lydbildet i Sundstøls komposisjoner. Nok å ta tak i.
Sundstøl definerer platen som trist. Noe jeg ikke nødvendigvis er helt med på. «Brødløs» har en klar melankolsk kvalitet ved seg, men låter som «Kraag» er alt annet enn trist. Dette er platens gullkutt. Denne låten og flere gir meg assosiasjoner til amerikaneren Jim White som gav ut noen feiende flotte plater på Luaka Bop på begynnelsen av 2000-tallet, men som jeg siden har sluttet å følge opp. Sjekk dog ut hans dokumentar «Seaching for the Wrong-Eyed Jesus».
For tiden leser jeg en rasende festlig western-bok av Patrick deWitt. «The Sisters Brothers» er en kanadisk slags pikaresk-roman. Boken ble short-listet til Man Booker-prisen i 2011 og er nylig filmatisert. Uansett, Sundstøls musikk kler boken som hånd i hanske. Og det sier i grunn sitt om musikken. Til tross for at det er så mange instrument med i miksen her, så er det likevel et ryddig og harmonisk nok lydbilde til at det funker fint som et bakteppe til litteratur. Samtidig er låtene komplekse nok til at det aldri blir kjedelig eller ustimulerende i hodetelefoner. Det er rett og slett en deilig plate å bare sette på i heimen. Den luller kåken inn i en kul men ubestemmelig stemning. Den er hverken oppstemt eller nedstemt, og i alle fall ikke likegyldig. Det er i det hele tatt ganske unike greier Sundstøl og co holder på med. Esoterisk og svevende. Han byr på et eksotisk lydbilde med en saftig produksjon. Det er som om alle instrument er tatt opp med veldig «hotte» mikrofoner. Mikrofoner som plukker opp ALT. Det låter veldig High-Res. HD. Men mangler ikke bunn, slik jazz ofte kan gjøre.
Sundstøl balanserer ofte på en knivsegg. Rett når han står i fare for å bli litt svulstig, som på «Warszaw/Alabama», henter han seg inn igjen i tide. Han vet nøyaktig hva han holder på med. Sjekk ut de andre utgivelsene hans på Hubro også. Herlige greier!
