Artist: Orions Belte
Album: «Mint»
Plateselskap: Jansen Plateproduksjon
8/10
Når alt kommer til alt er kanskje trio-formatet det kuleste. Det setter ekstra høye krav til de individuelle musikerne fordi det blir så nakent. Det blir ekstra tydelig at bandet ikke er sterkere enn det svakeste leddet. Når noe hangler, hangler alt. Det er også sårbart i all sin begrensning. Men når det lykkes er gevinsten desto større. Som her med Orions Belte. Gitar, bass og trommer. Man trenger som kjent ikke mer. Det er det mest ærlige formatet. Power-trioen. Såfremt man har egenskapene i bunn. Originalitet. Gode komposisjoner. Og en ikke minst en krisp produksjon. Alt dette har Orions Belte. Så det monner.
Det er ikke fritt for at tankene tidvis går litt i retning to spesifikke band: Unknown Mortal Orchestra og Khruangbin (så pass så at det står referert til i presseskrivet). Altså tidvis instrumentalmusikk. Groovebasert. Løst, men samtidig ikke. Blues-elementer. Livsfarlig sjanger. Det skal veldig lite til for at musikk som dette låter helt krise. Dersom riffene nærmer seg klisjeer eller grooven blir baktung. Det er også fort gjort at man begynner å gjespe i denne sjangeren.
Men Orions Belte skal fader meg ha for at de evner å unngå alle fellene som instrumentalband kan gå i. De kan tydeligvis kunsten å forkaste halvgode riff. Kill your darlings og alt det der. Nå er det ikke bare tromme, bass og gitar. De har også litt orgel hist og pist. Litt vokal her og der. Men primært er det altså denne lettbente trioen som finter avgårde. Det er friskt og hipt. Til tusen.Virtuost. Sjekk bare gullkuttet «New Years Eve #2» eller singelen «Le mans».
Produksjonen er altså også på plass. De har et deilig live-sound. Jeg skal ikke si det for sikkert, men det høres ut som det er spilt inn live i studio. De leker seg med en rekke gitareffekter. Bånd-ekko? Tremolo-detaljer på trollgamle rørforsterkere. (Dette bare antar jeg, for alt jeg vet kan dette ha blitt spilt inn i garageband på en iPad). De lekne bassløyfene er en sann fornøyelse å lytte til. Trommene låter dypt og saftig og har akkurat riktig mengde ekko. Opptaket er såpass kvast at man hører alle detaljer. Man hører plekteranslagne på strengene. Det høres ut som man sitter på en forsterker inne i bandets lille øvingslokale. Det er en særs klok beslutning å gå for på en innspilling som dette. Man vil ikke ha distanse til bandet.
«Mint» er en kortfattet og presis innspilling. Orions Belte lar som oftest ikke låtene strekke seg særlig langt (med unntak av «Joe Frazier» som bikker fem minutter, og «Atlantic Surfing» som bikker syv minutter. Sistnevnte kunne nesten vært et kutt av kraut-orkesteret The Low Frequency in Stereo fra Haugesund. – krysset med noe 90-talls Manchester greier. Stone Roses. Veldig kult. Funker som en kule.
Det er ikke til å komme unna: «Mint» av Orions Belte er helt klart en av de sterkeste norske albumene i 2018.
Bandet består av Øyvind Blomstrøm, Chris Holm og Kim Åge Furuhaug.