Artist: Needlepoint
Scene: Café Mono
13.09.2018
7/10
Når det er utsolgt på lille Mono merker man det. Det er umulig å klappe. Armene sitter fast langs sidene. Man står som veritabel sild i veritabel tønne. Man er våt av svette på ryggen etter fem minutter. Men lyden er alltid knallgod der. Virkelig. Så krisp.
Needlepoint er vel i grunn et slags studioprosjekt. Noen samlet sammen et knippe flinkiser rundt den noe eldre jazz-traveren Bjørn Klakegg. Nikolai Hængsle på bass, David Wallumrød på orgel og Olaf Olsen på trommer. Mellom seg så har alle disse musikerne en diskografi så lang som et vondt år.
Det er noe eget ved å se ekstremt gode musikere på høyden av sitt game. De lirer av seg komplekse løp med største letthet. Proggete poplåter med litt jazzknekk her og der. Tidvis, når Wallumrød øser på med Hammond på full brus, blir det nesten litt gospelstemning i det lille lokalet. De starter konserten sterkt, men spiller seg varme. Spesielt Olaf Olsen drar på noe voldsomt utover i konserten med noen lynraske løp over skinnene. Det vites ei om plasseringen av ride’ ene står slik av estetiske eller pragmatiske årsaker i form av liten scene, men det ser uansett kult ut. Når sant skal sies så spiller han i grunn ganske likt på de fleste låtene. En form for break beat. Knekker opp enhver rytme med fjøksen skarpslag. Det er hans stil. Stakkato. Funker som en kule.
Det viser seg også underveis at Klakegg er en racer på gitar. Han byr på esoteriske soloer og er ikke fremmed for å teste ut effekter på gitaren. På et tidspunkt under konserten, under den nydelige «Will it turn silent», der trommer og bass fikk slappe av, fikk vi virkelig høre ham. Da kom stemmen frem. Tindrende gitar og orgel i tospann. Utsolgt lokale men komplett lydhørt publikum. Ikke noe fyll og bransjebabling.
Dog er det basspillet til Hængsle man står igjen med etter konserten. Han spiller så virtuost og så uanstrengt at det er på grensen til galskap. Som på gullkuttet «Shadow in the Corner» fra det nye albumet «Diary of Robert Reverie», der Hængsle har en slags walking bass aktig sløyfe som løper over hele halsen. Det svinger så hardt at ord blir… bare sjekk selv:
Bandet har spart det beste til slutt. Som nevnt «Shadow in the corner», som sømløst glir over i «Why» – gullkuttet fra forrige album «Aimless Mary» (2015). Disse to låtene tenderer nesten over i funk. Jeg får assosiasjoner til Steve Wonder. SÅ bra. Dog avslutter de konserten med en litt halvslapp låt som siste ekstranummer. Kunne kanskje spart seg den. Kanskje ikke. Kanskje det er fint å ikke avslutte så heseblesende på en torsdag.
Det er herlig å se dem live med god lyd. Jeg har bare et forhold til de to siste. To knallgode plater. Men de låter ikke spesielt bra, rent HiFi-messig Det høres ut som om de har glemt å mastre dem eller noe. I mine hører, på alt i fra spinndyre innears, til lukkede og openback hodetelefoner til farget lyd i JBL-høytalere: det låter rett og slett ganske flatt på plate. Instrumentseparasjonen er helt krise. Det låter endimensjonalt og som om det skulle vært 128kps. Jeg har ikke sett eller lest noen kommentere det før, men det er noe off med mastringen på de to innspillingene. Har prøvd å kompensere med volum også. Hjelper ikke.
Men live så er alt på plass. Bunn. Saftige trommer. Smektende orgel. Bass som løper over hele registeret. Herlige jazzakkorder på gitaren. Klakeggs relativt spede, men oh så passende stemme. Needlepoint er band som hadde kledd en større scene som for eksempel Parkteateret, derfor var det ekstra festlig å se dem på en såpass intim scene som Mono.