Artist: Møster!
Album: «States of Minds»
Plateselskap: Hubro
7/10
Møster! har alltid vært litt avskrekkende. Første assosiasjon for min del har vært Bill Pullman i i David Lynch-filmen «Lost Highway». Rolig fyr med lavmælt stemme – kryssklippet til en konsertscene hvor samme fyr spiller den sykeste, mest intense, frie saksofonsoloen ever. Stille på overflaten – kaos under.
Nå er Møster! ute med et nytt dobbelalbum. Møster! består altså av dette stjernelaget av musikere. Snah, eller Hans Magnus Ryan fra Motorpsycho, Nikolai Hængsle kjent fra Elephant 9, Needlepoint og Band of Gold samt en røys andre prosjekter, Kenneth Kapstad tidligere Motropsycho-trommis, Jørgen Træen som i senere tid er mest kjent for produksjon og mastring, men som har vært involvert i flere flere band og sjangre enn vi har plass til å nevne her. Til slutt så er det altså sjefen sjøl da, Kjetil Møster som spiller saksofon, klarinet, perkusjon og ymse annet på denne utgivelsen.
«States of Minds» starter offensivt ut med kuttet «Brainwave Entrainment» som runder tyve minutter. Komposisjonen kunne funket som filmmusikk til en åttitallsfilm med Helge Jordal der han sakte men sikkert går i oppløsning etter å uforvarende ha spist store mengder fleinsopp. Som presseskrivet så presist påpeker: «Wounded animal Saxophone cries…». Men seriøst, det er en massiv komposisjon som faser over fra klubbete elektronika til en småskitten og jammete groove med akustiske instrumenter i førersetet, før vi svinger inn i deep space med svimlende ekkomaskiner og sviktende psyke i nye ti minutter. Her ser jeg for meg Helge Jordal ligge inne i et krasjlandet romskip på en fremmed planet. Han er eneste overlevende. Det er så godt som tomt for oksygen ombord. Jordal gisper etter luft. Minner fra jorden blafrer gjennom hodet hans som små kognitive blaff før de store øynene hans buler ut som på en dypvannsfisk på vei opp mot overflaten og alt går i svart.
Kutt to på disk én, «Unhorsed by chivalry» starter med en galopperende ekko-rytme. Baklengsgitarer og en afrikansk, Fela Kuti-aktig stemning. Akustisk og kul driv. Her slipper Snah seg løs med rene 80-talls heavy-riff. Låten som varer i nær ti minutter bygger opp og ned i bølger. Til tider er det et tett og massivt lydbilde som krever konsentrasjon. Spor fire på disk én, «Mystérie» er noe mindre intens og minner i grunn litt om bandet Morphine i stemninger og med repeterende slide-aktige basslinjen. «Bow shock» er platens uten sidestykke mest intense spor. Her er vi i Bill Pullman-moduset jeg fryktet. Hele låten høres ut som avrundingen på en endeløs Motorpsycho låt, når alle drar på ekstra rett før slutt.
Disk to starter, i likhet med disk én, med et spor som runder tyve minutter. Her kommer Snah inn med et «The Wheel»-aktig sound på gitaren. Veldig kult. Herlige trommer med mye bunn, og her skal Jørgen Træen roses. Ingen kan få trommer til å låte mer som trommer enn ham. Og han kan virkelig dette med separasjon. Uansett hvor mange instrumenter som kommer inn i miksen så låter det aldri som en smørje. Han plasserer alt utover i lydbildet. Åpningskuttet soner også ut i et langt og sonisk søkende parti, men her er det en organisk varme i lydbildet. Det blir aldri kaldt og elektronisk som på enkelte av passasjene på noe av kuttene på disk én. Trommene kommer tilbake mot slutten av komposisjonen.
Platens kanskje streiteste, og for min del – beste låt – kommer i kjølvannet av den monumentale åpningen. «Phantom Bandotron» er en leken og mer proggete enn de andre komposisjonene. Superkul basslinje som looper frem og tilbake, virvlende gitarer. Melotron? Usikker på alt som er inne i miksen her, men det flyter avgårde i midtempo og topper seg ikke men bare henter inn dypere gir jo lenger den går. Møster saksofon kommer ikke inn før tre og et halv minutt. Nydelig. Deretter følger et «Sounds like a planet» som kunne vært lydsporet til en scene der man roter rundt på en branntomt i stummende mørke. «Mon plaisir» er bygget opp rundt Snahs gitarspill. Rolig og med to tonn klang. Wim Wenders i amerikansk landskap. Herlig orgel som stråler opp låten i retning Talk Talk anno «Laughing Stock» eller «Spirit of Eden». Herlig seig komposisjon.
«States of minds» avsluttes med et køddent kutt, «What a flop waking up». Tæpping på bass. Piskende perkusjon. Irriterende gitaredetaljer. Sjøsyk stemning. En passende avslutning på et mildt sagt mangefasettert album. Dette er jo ikke musikk for enhver anledning, men når du først er i det hjørnet hvor du har lyst å bryne deg på noen soniske utfordringer, da kan Møster! være ytterst stimulerende. Frykt ikke, Møster! er ikke så skummelt som du tror.
