Musikkanmeldelse: Hockney – «Vacation» (2018)

Artist: Hockney

Album: “Vacation”

Plateselskap: Mother Likes It Records

7,5/10

Høsten er i anmarsj. Hockneys debutalbum “Vacation” har i så fall god timing med høstferien. Det er ikke en sommerplate. Platen har en herlig høst-melankoli ved seg. Ikke rent sjelden får jeg assosiasjoner i retning Kings of Convenience – rent stemningsmessig. Ullgrenser, regn på ruten, en tykk bok, en kopp kaffi (som den på platecoveret), en sovende katt på fanget. Hockney er også en duo (Sigurd Fandango og Vegard Setrom). Ellers er de ganske langt unna KoC. Det er minimalisme versus maksimalisme. Bergenserne begrenser seg som oftest til to gitarer og to stemmer. En stålstrenger, en nylonstrenger. Hockney på sin side har omtrent 25 lydspor på hvert kutt. Låtene er komplekse med strykere, koringer, orgel, trommer, flygelhorn og mye mer. Fellesnevneren er melankolsk popmusikk med knusktørr produksjon og tresmak i ræva. Analog varme. Det låter lunt. 

Presseskrivet namedropper Beach Boys som sammenligningsgrunnlag, og det er jo ikke helt borte i natten, om enn en høy list å legge. Spesielt for debutanter. Det er likevel ingenting ved “Vacation” som sier “debutant”. Det kan ha sammenheng med at det er mange proffer involvert i produksjonen. Over tyve personer er med på innspillingen. Blant annet en britisk strykekvartett som utfører Sean O’Hagans komposisjoner. Det er altså investert mye tid og penger i denne innspillingen. Den fortjener oppmerksomhet. O’Hagan er forøvrig ingen hvemsomhelst. Han har hatt fingrene med i spillet på så godt som hele diskografien til Stereolab. Og japanske Cornelius. For ikke å glemme hans eget band, The High Llamas. Sean O’Hagan er en big deal og gjør at denne utgivelsen plutselig har en nyhetsverdi verden over. Til tross for nevnte Beach Boys-referanse er det en uomtvistelig britisk stemning over platen. PG-tips. Rustrøde cordfløyelsbukser med høyt liv, strikkevest og brune Clarks Wallabees. Det kan også ha sammenheng med Fandangos britiske aksent.

De mangefasetterte låtene er cluet med denne utgivelsen. Det er mye å høre på i lydbildet, men det blir aldri rotete. Ettersom det er mye informasjon her, tåler altså låtene mye gjenhør uten at man går lei, litt som jeg var inne på i min anmeldelse av singelen «Twenty Two». «Galileo» er kanskje min personlige favoritt på platen. Den stikker seg kanskje litt ut i  fra resten av låtene ved å være litt mindre seriøs. Den er ganske leken og kødden i stilen. Særs oppløftende. En låt Sondre Lerche kunne drept for. Ellers er åpningskuttet «Postmodern» feiende flott. Tittelkuttet «Vacation» kunne nesten vært en High Llamas-låt. «Twenty Two» var og er et naturlig singelvalg som også burde gå rett hjem hos High Llamas-fans. Sigurd Fandango er ingen Rufus Wainwright, men stemmen hans funker finfint til disse låtene. Låten «Eraser» byr på luftig og fin bossa-pop i KoC-landskap

Platens produksjon må fremheves eksplisitt. Det er noe megalomant over denne utgivelsen. Brian Wilson-esque galskap. «Jeg vil ha litt congas i høyre kanal i tredje break på denne låten. Og det kunne gjort seg med panorering av tammene før vi fader inn nylonstrengene oppå strykerne. Eller? Skulle vi tatt en runde til, men med plekterbass på siste sløyfe? Hva med flanger på broen?«. Kenneth Ishak har produsert dette her uten å klikke. Matias Tellez har mixet det. Også uten å rive av seg alt håret. Kan man anta. Jeg har store problemer med å se for meg noen andre som kunne gjort en bedre jobb med denne platen. Det er tatt åtte millioner avgjørelser. Jeg får vondt i hodet av å tenke på alle beslutningene. Men det låter gull. 

«Vacation» er i det hele tatt veldig vanskelig å mislike. Det er på ingen måte nybrottsarbeid, men det er heller ikke meningen. Det er sjangerøvelse. En moderne hyllest til 90-tallets tolkning av 60-tallet. Det ligger voldsomt mye arbeid bak denne utgivelsen. La oss håpe albumet finner sitt publikum.

 

Del på: