Artist: Bendik Brænne
Album: «Benedictionary»
Plateselskap: Bendix records
6,5/10
Wow. Naken kassegitar og et flerlags vokalspor med bred stereo. Er det Elliott Smith?? Nei, det er Bændik Brenne. En nordmann i eksil. Ikke mer dramatisk enn at han har kunstnerisk base i Berlin. Han har gitt ut tre countryalbum tidligere og alle har blitt nominerte til Spellemannsprisen, og med fjorårets «The Last Great Country Swindle» fikk han sågar endelig prisen. Brænne har en kamelonsk stemme. På neste låt, «The most beautiful tune», albumets klart sterkeste kutt, høres Brænne mer ut som Josh Rouse. Det er også den mest gjennomarbeidete låten med flest instrument. En liflig tverrfløyte setter an tonen. Fraværet av trommer er deilig på på denne låten og de fleste andre. «The most beautiful tune» kunne vært på Rouses album «1972».
Låt nummer tre «Don’t wanna stay too long» er en nydelig ballade, kanskje en av årets beste. Bass og piano. Små gitardetaljer med dempede strenger. Noe blås i bakgrunnen. Låten introduserer også Brænne som Jeff Tweedy. Tidvis høres han ut som alle disse nevnte artistene, men han har selvfølgelig sin egen signatur. Problemet med å lytte til mye musikk er at man begynner å lete etter noe å sammenligne med. Hele tiden. Det er en uting. Mens vi er i det småkritiske hjørnet. Tekstene er til tider noe enkle og formulariske. «I like you/do you like me too». Brænne har relativt god engelskuttale. Dog roter han tidvis med v og w. Som på åpningskuttet der det vitterlig høres ut som om han synger «your woice». Altså uten stemt enkelt-v. Men det får være greit. Uttalen er veldig amerikansk, og det gir jo mer mening enn om han skulle prøvd seg på the queens english – ettersom det er et roots- og country-inspirert musikalsk uttrykk han bedriver.
Brænne er en multikunstner. Et renessansemenneske. Etter han mistet begge foreldrene og gikk gjennom et samlivsbrudd, gikk Brænne i seg selv og begynte å male bilder. Bilder av hester. Bilder som han deretter stilte ut og solgte samtlige av. Et av bildene pryder albumcoveret på denne platen. I tillegg spiller han alle instrumentene selv. «Benedictionary» er da altså sorgbearbeidelsen hans kanalisert ut i form av et album.
De fleste låtene er relativt enkle låter med kassegitar og noen vokalspor. Noen av låtene har litt gitardetaljer lagt oppå, og kun et fåtall har altså piano og blåseinstrumenter. Tidvis blir det litt i overkant lite å ta tak i for meg. Litt vel nakent. Jeg liker som sagt de mer utfyllende låtene, som «The most beautiful tune» og «Don’t wanna stay too long». Kun kassegitar og vokal blir for magert i lengden. Ettersom dette er en sorgtung plate er kanskje det nakne den mest «ærlige» måten å løse sangene på. At det er tekstene og følelsen i stemmen hans skal frem og ikke musikalsk staffasje i form av eksessiv instrumentering. Jeg vet ikke.
Jeg vet imidlertid at Bendik Brenne har begått nok et sterkt album med «Benedictionary». Med fare for å snuble inn i et floskelfullt landskap, så sies det at god kunst kommer ut av lidelse, ikke glede. Det har distributøren også forstått, og selger platen inn på følgende galgenhumoristiske måte: «Hør det nitriste fjerdealbumet!».
