Konsertanmeldelse: Lindstrøm – Blinded by the LEDs – Henie Onstad Kunstsenter

Artist: Lindstrøm

Scene: Henie Onstad Kunstsenter

Dato: 26.08.2018

6/10

Fordi de med festisj for analoge synthesizere var det julaften og nyttårsaften på en gang ute på Høvikodden denne helgen. Hans Petter Lindstrøm fremførte nemlig sitt bestillingsverk «Blinded by the LEDs» i levende live og hadde for anledning tatt med seg absolutt alt han har akkumulert av teknisk utstyr de siste tyve årene og seriekoblet dette i en sal ute på Henie Onstad Kunstsenter. Det er nok neppe en overdrivelse å hevde at det var over 30 forskjellige synther der ute. For ikke å nevne orgel. Wurlitzel og Rhodes. Og enormt mange effektbokser av ymse slag, trommemaskiner og sequencere og what not. Alt utstyr var satt opp i en sirkel midt i rommet, omringet av åtte høyttalere. Lindstrøm jobbet seg systematisk gjennom rack etter rack med utstyr etterhvert som konserten skred frem.

Konsertstart var lagt til kl. 14.00 på søndag for vår del. Alle tre konsertene som ble satt opp ble solgt ut med en gang. Det er sjeldent man går på konsert på dette tidspunktet. Men det var en positiv opplevelse å slippe drita publikummere som babler i munnen på hverandre. Her var det barn med hørselsvern og svartkledde mennesker med hvite joggesko i alle aldre.

Konserten startet mykt med flyktige løp over tangentene før trommemaskinene ble koblet inn. Esoteriske lydkollasjer som bølget gjennom rommet. For min del ble det først virkelig interessant når bassen kom inn i bildet. En dyp subbass som lå og romlet i det nedre registeret. Mild distortion. Veldig kult. Etterhvert ble lappeteppet av sequencere og synther veldig tett og man merket at Lindstrøm gjerne ikke spilte helt kuse-thight som man gjerne sier i musikkmiljøene. Han bommet rett som det var litt på anslagene, men det gjorde forsåvidt det hele mer organisk enn på plate. Ikke perfekt. Og det er jo fint.

Da han kom til Rhodes-pianoet satt han seg ned og dro noen mer jazzede akkorder opp sequencene som gikk i bakgrunnen. Her var alt veldig løst og deilig. Konsertens høydepunkt for min del. Helt til slutt spilte han den mest konforme komposisjonen som var en ganske straight, klubbete discolåt. Nå har det norske konsertpublikummet ganske stive hofter i utgangspunktet, så en skikkelig banger av en klubblåt på en søndag formiddag gjorde det litt småkleint. Jeg prøvde å klaske takten forsiktig på låret med ene hånden. Personen foran meg holdt takten med de nakne tærne i sandalene. Det tok på en måte aldri av, for å si det sånn. Men det var vel neppe meningen heller. Men når man står i et rom og det pumpes ut 120 decibel med beats og alle står rett opp og ned i dyp estetisk kontemplasjon i stedet for å slippe løs Hyperstate-moves’ene – så kjennes det litt merkelig ut.

Konserten varte i nøyaktig én time. Perfekt. Akkurat lenge nok. Personlig skulle jeg ønske alle konserter varte i nøyaktig én time. Etterpå var det bare å kjøpe seg en kopp kaffe og en (sykt god) kanelbolle, sette seg ut på den svære solvendte altanen og innta dette mens man stirrer tomt ut på seilbåthavnen like bortenfor og tenke på at dette var flott. Sannelig. Slik skulle flere søndag formiddager blitt brukt.

Verket skal etter planene gis ut i fysisk format.

 

 

Del på: