Artist: Hockney
Låt: «Twenty Two»
Plateselskap: Mother Likes it Records
7/10
Hockney et band jeg i utgangspunktet ikke har særlig kjennskap til. Kunsteren David Hockney er jeg derimot stor fan av, spesielt disse polaroid-kolasjene hans. Han har en interessant teori om at et fotografi egentlig bare kan bare ses på i 30 sekund før konsentrasjonsevnen svinner. Det er fordi som oftest er fort gjort å ta et bilde. Hockney mener, eller mente i alle fall på et tidspunkt, at man ikke orker å investere mer tid på å iaktta et kunstverk enn det tar å lage det. Tiden befinner seg i bildet, på en eller annen måte. Derfor kan man stirre i timesvis på et Rembrandt-bilde og likevel ikke være i nærheten av den tiden Rembrandt selv investerte i bildet. Hockneys løsning på denne problematikken var altså disse polariod-kolasjene. Summa summarum utgjør alle enkeltbildene en helhet, og til sammen er det mer tid knyttet opp i verket. Investert i komposisjonen. I tillegg blir det mindre flatt enn et enkeltstående fotografi.
Dette er for så vidt også gjeldene for kontemporær popmusikk også, slik jeg ser det. Versus for eksempel klassisk musikk, jazz og høykalibret popmusikk. Det er en grunn til at for eksempel «God only knows» av The Beach Boys fra 1966 kan høres igjen og igjen, mens ingen orker å høre på de første singlene til Rhianna nå. Det er ikke nok informasjon i denne popmusikken. Det er bare raske karbohydrater, på sett og vis, men nok om det (før det blir alt for grinebitersk).
Apropos The Beach Boys så går assosiasjonene kjapt i den retning når man lytter til Hockneys nye singel «Twenty Two». Dette er mer en slags flørt med gamle sjangre som easy listening og klassisk pop. Det er popmusikk, men ikke gjort på fort-og-gæli måten. Man merker at det er brukt tid på arrangementene her, og iht. Hockneys tese, jo mer tid man investerer i kunsten, fanger i objektet, jo mer rom er det for estetisk kontemplasjon i det.
Uansett, BANDET Hockney er et slags «superband» bestående av medlemmer av diverse osloband som Heyerdahl, Svømmebasseng, Mats Wava og Royal Philharmonic. Låten er produsert av Kenneth Ishak (mest kjent fra Beezewax kanskje) som virkelig har slått seg opp de siste par årene som en slags go-to-produsent om man vil ha tørr og varmtlåtende indiepopproduksjon.
Umiddelbart tenker man «dette låter helt som Stereolab eller High Llamas». Plekterbass, Brian Wilson-stemninger. Så finleser man presseskrivet og finner ut at, jaggu, Sean O’Hagan fra High Llamas har faktisk komponert strykerne på denne låten. Akkurat som han gjorde på flere av de beste Stereolab-platene. Topp stemning. Det låter jo selvfølgelig en smule 60-talls på en 90-talls måte da, men det er jo vanskelig å mislike. Tenk Alexander Von Mehren og hans gjennomarbeidede «Aéropop» fra 2013. En plate han forøvrig jobbet med i årevis. For å understreke mitt innledningsvise poeng nok en gang. I mine ører høres det ut som Hockney har brukt godt med til på «Twenty Two».
Wunder kid, eller strengt tatt wunder mann (det høres rart ut) Matias Tellez har mikset platen. Det låter gull, likt det meste han tar i. Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til platen.
Herlig omslagskunst av Sofie Ensby Rostad. I og med at jeg har gjentatt meg selv så mye i denne anmeldelsen kan jeg like godt gjenta at omslagskunsten til Sofie Ensby Rostad er kjempefin.