Musikkanmeldelse: Katarina Lunde – «Vi» (2018).

 

Artist: Katarina Lunde

EP: «Vi»

Plateselskap: Tik Records

6/10

Jazzpop. Kanskje min favorittsjanger opp gjennom årene. Må si meg dypt uenig i Jenny Hvals uttalelse til Dagsavisen «Man tar det verste fra popen og jazzen, og kjører det ut i en smoothie som er veldig lett å drikke». Hun modererer seg dog noe med «Men mye har skjedd med jazzpopen siden den gang» (siden sist hun hørte på jazzpop, ca. 10 år siden). Skulle likt å se henne reagere på denne EP’ens tittelkutt, eller på Kurt Rosenwinkels fantastiske album «Caipi». Eller hva som helst av The Sea & Cake. Eller Torg, i den grad man kan kalle dem for jazzpop. Vi snakker om musikk utført av folk som har klokket inn ti tusen timer på sine respektive instrumenter. Som vet hva de holder på med, rent kompositorisk. Samme kan det være.

Katarina Lunde opererer i dette landskapet kalt jazzpop. Det er en sekstett bestående av folk fra band som Seven Impale, Shaman Elephant, Kongle og Ossicles – i tillegg til Katarina Lunde, som har en tindrende klar stemme. Virkelig, den er så glassklar som den kan få blitt. Det høres ikke ut som hun kan synge surt om hun hadde prøvd. Men det er også et problem. Jazzsangere har ofte litt motstand i stemmen. Noe som stritter i mot. Det har ikke Katarina Lunde. Her er det ikke en rukke på sjøen. Faktisk så har hun en stemme som høres ut som kunne passe godt inn i en musikal eller klassisk musikk. The Sund of Music.

EP’en består av fire kutt. Et stev-aktig introkutt, og «One Year» hvor hun altså synger på denne musikalaktige måten (i mine ører). Så kommer EP’ens to hovedkomposisjoner. «Squash» og tittelkuttet «Vi». De to sistnevnte låtene får full pott i min bok, og er noe av de bedre jeg har hørt i år. Mens de to første gir meg ikke så mye. Lunde synger på de to gullkuttene også, men da i form av ordløs sang. Hun følger en saksofon. Eller motsatt, den følger henne. De er rørende vakre komposisjoner. Tittelkuttet er både blendende og stimulerende på samme tid. Inn-granskauen-bra.
EP’en er godt skrudd også. En helsikes dynamikk. Tørt og varmt lydbilde. Ingenting å utsette på noe som helst. Tvert i mot. Håper det kommer mer.

Del på: