Artist: Espen Eriksen Trio With Andy Sheppard
Album: Perfectly Unhappy
Plateselskap: Rune Grammfon
7,5/10
Espen Eriksen Trio er endelig klare med nytt album, det fjerde i rekken. Teknisk sett er de vel en kvartett på denne utgivelsen, ettersom den britiske saksofonisten Andy Sheppard spiller på hele platen. Personlig har jeg alltid vært svak for en ærlig trio, men i denne sammenhengen er det deilig med en farge til på paletten. Espen Eriksen Trio har for meg alltid hatt et usedvanlig elegant lydbilde i blåtoner. Sheppards tenorsaksofon tilfører en skarlagensrød melodilinje på toppen av Eriksens nyanser av blått – uten at det blir lilla. Det er fortsatt et blått lerret, men nå er det altså røde figurer i miksen. På sett og vis.
Utrykket er fremdeles ultramelodisk og ryddig i all sin knusktørre akustiske minimalisme. Espen Eriksen behersker den ekstremt sjeldne kunsten å spille vakkert uten at det blir platt. Melankolsk uten å bli sentimental. Flinkt uten at det blir overdrevent. Det ligger en liten brodd i spillet hans. Som en familievennlig vits med en dobbelt betydning. Subtil svart humor. Som platens tittel også er med på å underbygge. Som debutplaten, «You Had Me At Goodbye» (2010) også er et godt eksempel på.
«Perfectly Unhappy» har helt klare meditative kvaliteter og man kjenner at stressknutene i nakken løser seg opp mens man lytter. Platen innbyr til å sette seg ned med noen relativt dyre (åpne) hodetelefoner eller i stereoannleggets sweetspot med et glass avkjølt og kremete amerikansk chardonnay som man kan smatte kontemplerende til mens denne Eriksen og Co. slentrer seg gjennom den ene komposisjonen etter den andre. Trommis Andreas Bye spiller utrolig flytende og mye med hendene. Bassist Lars Tormod Jenset fotfølger ham gjennom alle sporene. Det er mye luft i komposisjonene. Det er ikke fortettet og svart av noter her. Musikk handler til syvende og sist om å lage stemninger. Og er det noe denne trioen er gode til så er det å lage helhetlige plater uten avvik fra stemningen som dominerer platen. Det er avstemt til tusen.
Espen Eriksen Trios diskografi står seg usedvanlig godt. De har gjort kloke produksjonstekniske valg og skrudd det så tørt som mulig med maks tresmak, slik jo gjerne er vanlig med akustisk musikk, men de har ikke falt for fristelsen og lagt inn noen tidstypiske signaturer. Belønningen er da at resultatet blir mer eller mindre tidløst. Som med all akustisk musikk i grunn. Man kan stokke om på utgivelsesårene på platene deres uten at noen ville stusse. Dog har tilførselen av saksofon inn i trioens avslappende lydbilde kanskje gjort dem en smule gråere i luggen (uttrykket). Soundet har blitt mer modent, eller voksent om du vil. Min personlige favoritt på platen, «Naked Trees» er kanskje den låten som har minst saksofon. Men så fort man har akseptert at de ikke er en pianotrio på denne platen, så er det en usedvanlig deilig plate å sette seg inn i. Den trenger noen runder, men når den først setter seg så sitter den. Omtrent på samme måte som The Bad Plus Joshua Redman-utgivelsen i 2015.
Andy Sheppard har holdt det gående i førti år som saksofonist. Han har et utall ECM-utgivelser bak seg (i tillegg til andre plateselskap). Han er kanskje mest kjent for sitt samarbeide med artister som George Russell og Gil Evans. Espen Eriksen Trio spilte med Sheppard på en festival i England i 2016 og fant umiddelbart tonen og har siden den gang turnert i både Korea og Norge. Denne platen ble spilt inn – på god og effektiv jazz-manér – i løpet av bare to dager i Oslo.
Når det kommer til jazz så trenger man ikke smi mens jernet er varmt. Jernet er alltid varmt, så og si. «Perfectly Unhappy» kommer ikke til å turneres før ut på senhøsten eller opp mot jul. Det gleder vi oss til.