Musikkanmeldelse: Emmerhoff & The Melancholy Babies – «Circle Six» (2018)

Artist: Emmerhoff & The Melancholy Babies

Album: Circle Six

Plateselskap: Apollon Records

7/10

Etter syv års pause er det bergensbaserte bandet Emmerhoff & The Melancholy Babies endelig tilbake med et nytt album. Kvintetten går rett på sak med låten «Boreas». Galopperende bass, tungt trommedriv og flere lag med gitarer. Etter halvannet minutt kommer Gunnar Emmerhoffs vokal inn, bakt inn i et teppe av effekter. Gitarene drukner i flanger og assosiasjonene går i retning Monster Magnet og kanskje Hawkwind. Bred benstilling, flagrende hår og eim av 70-tall. Brått kommer et break og en klimprende kassegitar slipper frem i fuzz-tåken, midt i den tunge rockelåten dukker det opp et herlig blomstrende 60-talls tema opp – men med et moderne lydbilde ala Ryley Walker, før det galopperende kompet kommer inn igjen.

Emmerhoff har leflet med americana siden starten, «Viva Revenge» i 1999. Platens andrekutt, «Koral», en slags protestaktig låt med militærtrommer bringer tankene bakover i katalogen deres som består av seks album, en liveplate og et knippe EP’er. «Aerial» er en deilig og lettbent poplåt, luftig og fin, min favoritt på platen. Her kommer alle kvalitetene som bor i dette bandet frem på en bedre måte enn på platens litt tunge innledning. Funker som en kule. Svevende i et herlig driv.
Så kommer singelen, «Desert Ritual», som tittelen hinter om er dette en flørt med såkalt vidderock, eller tuaregrock ALA Tinariwen. Afrikansk rifforrama, men på en emmerhofsk måte. Det låter intenst og massivt. Så er vi tilbake til luftigere saker med «Lovers Left Alive» med en herlig, melodisk basslinje som jobber for pengene. Gitardetaljer over hele linjen. Emmerhoffs stemmeprakt kommer fint frem her. En av de få låtene hvor de lar stemmen hans tidvis være clean, uten effekter og langt fremme i lydbildet.

«BB» stikker seg ut på denne platen, og er mer en slags liten instrumental stemningsrapport fra studio. Marc Ribot-aktige gitarer. Tom Waits i svingene. Kult at de tok den med på platen. Løs og sjøsyk komposisjon med spennende instrumentering, skrudde klokkespill. Låter gull i hodetelefonene. Finfine gitardetaljer. Varmt og fint skrudd. Man hører alle anslag og gitar-twang, får lyst til spille gitar selv å høre på dem. Inge Rypdal er en seriøst presis gitarist. Latterlig god. Har alltid vært det. Se dem live og du vil umiddelbart forstå. 

På «Astral Nomad» kommer vokalen ikledd en slags «No Quarter», Robert Plant-aktig vokaleffekt vekselvis med Dave Wyndorf-full hals motorsagbrøling. «Albumet avsluttes med «Sleepwalker» en americana-seig halvballade som i mine ører låter som den mest erketypiske Emmerhoff-låten på hele platen. Den kunne ha passet inn hvor som helst i diskografien deres. Habilt håndverk i alle ledd.

Platen er skrudd av bandets trommis, Iver Sandøy (som også produserte det finfine hardcore-bandet Knekklectric) og landets kanskje fremste produsent/mastringsguru, Jørgen Træen. «Circle Six» har en herlig bunn og perfekt instrumentseparasjon i lydbildet. Trommene låter skikkelig saftig. Føler dog at vokalen med fordel kunne vært mer fremtredende på enkelte av låtene.   

Sjangemessig spriker platen kanskje litt, men det er jo greit, vi lever i en fragmentert tid og alle disse låtene kan passe inn på forskjellige typer spillelister. Dette er dessuten ikke Ramones. Dette bandet har bredde, og det hersker aldri noe tvil om at man hører på Emmerhoff & The Melancholy Babies.

Bandet består av Iver Sandøy, Inge Rypdal, Gunnar Emmerhoff,
Einride Torvik og Arild Vikane. Samme besetning i dag som for tyve år siden. Hatten av.

Del på: