Artist: Ungdomskulen
Album: Gold Rush
Plateselskap: Apollon Records
7/10
Ungdomskulen er tilbake med sin fjerde fullengder. Det er allerede gått seks år siden deres forrige, «Secrecy» (2012). Dette bergensbaserte bandet fra Sandane har alltid vært notorisk vanskelige å båssette. De har alltid danset etter egen pipe. Kristian Stockhaus, Frode Kvinge Flatland og Øyvind Solheim er like kreative som de er produktive. De holder det gående med egne prosjekt, enten som produsenter eller i andre band. Les denne anmeldelsen der jeg lister opp noen av prosjektene deres.
Gold Rush har, som presseskrivet påpeker, noe filmatisk ved seg. Det er noe 80-talls video-aktig her. Noe litt Stranger Things-aktig. Men ikke 100% 80-talls. Akkurat som de er sjangerbastarder, er de også umulige å feste til noe bestemt tiår. Enkelte element er fra 80-tallet, noe er fra 2018 mens andre parti er fra 90-tallet. Sjekk bare låten «Lovers on the run». En ganske ganske så kompleks låt med flere tema gående. Du har postpunkete tromme/bass komp, noe blåsere kommer inn. Produksjonen er egentlig klubbete. Samtidig som Stockhaus synger en helt egen melodilinje i sitt eget tempo. Vokalen til Stockhaus kunne antagelig blitt lagt oppå spor innen ganske andre sjangrer (mer kommersielle) enn det Ungdomskulen spiller. Referansene går i øst og vest på tvers av sjangre, landegrenser og tiår.
Låten «Bad Girl». Ser for meg Stockhaus med rottehale og slåsshanske i studio da han la ned det vokalsporet. Stemmen hans har modnet med årene og nå har nå landet i et toneleie i nærheten av Ozzy Osburne. Noe som i grunn passer godt til det (med vilje) halvcheesy 80-talls soundet på gitarfuzzen hans.
Platens førstesingel, «Touch Down» står for meg fremdeles som platens kanskje sterkeste kutt.
Men når det er sagt, er det også deilig med små kutt som instrumentale «Persisk teppe» eller den herlige midtempo-låten «Police Woman».
Når jeg tenker meg om så har Ungdomskulen alltid hatt noe amerikansk, noe high school-aktig (Ungdomskulen, aha!) ved seg gjennom Kristian Stockhaus OG noe veldig europeisk, (post) punkete med kompet til Flatland/Solheim. Det er i dette møtet Ungdomskulens underlige coctail oppstår. Skal ikke si det for sikkert men jeg tror jeg er inne på noe vesentlig der.
Gold Rush er helhetlig samtidig den ikke er det. Den er utfordrende å lytte til. Man får en slags VHS-Stranger Things vibb gående. Det er bizzaro, kult og minner ikke om noe annet band på jord, det seg være fra Bergen, Sandane, Florø, Hollywood, Manchester, eller Berlin. Det er avantgarde og kommers på en og samme tid.
Etterhvert som man blir eldre og har absorbert uhorvelige mengder musikk innen alskens sjangre er det ikke ofte man blir overrasket lenger. Ungdomskulen er dog et band som fremdeles evner å overraske og samtidig høres ut som seg selv – uten å repetere seg selv – og det skal de ha honnør (billett) for. Det er fader meg godt gjort.