Artist: Torg
Album: Palms, Beaches, Dreams
Plateselskap: Earthly Habit
7.5/10
Det bejublede bandet/konseptet/kollektivet Torg er tilbake med en ny utgivelse. Det er gått tre år siden forrige gang og uttrykket er endret ganske så vesentlig. Gruppen har tatt et skøyteskjær vekk fra jazzen og i retning postrocken.
Plateselskap er også byttet (fra Jazzland til nystartede Earthly Habit). I motsetning til førsteplatens som var litt mer alvorspreget og seriøs, har denne andreplaten lavere skuldre og en mildere tone. Det er som om de ikke er så oppsatt på å overbevise. Og det er som oftest en god ting.
Torg består altså av folk fra en rekke forskjellige band som opererer innen en rekke ulike sjangrer. Jeg nevner i fleng: Broen, Listen to Girl, Mette Henriette, Monkey Plot, Skadedyr, Propan, Oker og Ich Bin N!ntendo. Intet mindre. De har nå gått fra et rent akustisk uttrykk til å bruke elektriske instrumenter.
Om man MÅ linke uttrykket opp mot allerede eksisterende band så vil Jaga Jazzist og (oppløste) Tuna Laguna være naturlige referanser. Det er ramset opp mange jazzreferanser i presseskrivet, men personlig hører jeg altså mer (nyere) Jaga Jazzist, Tortoise og Do Make Say Think i Torgs «nye» uttrykk. Kanskje mer Tuna Laguna enn Jaga, da Torg oppleves som mer groove-orienterte og repetitive enn Jaga. Tidvis er de på grensen til krautrock, som på platens to første kutt. Her er det også endel støyelementer som sjelden har vært tilstede hos Jaga. Vi er dog aldri over i samtidsmusikken her. Samspillet mellom trommer og bass er så godt som alltid i den melodiske delen av terrenget, selv om de av og til sklir litt ut, som i «Pretend You Don’t C». Jevnt over er uttrykket svalt og deilig å lytte til. Til tross for ni bandmedlemmer føles ikke komposisjonene fortettet eller direkte anmassende på noe vis. Tidvis er det mange melodilinjer på gang på samme tid, men de er altså komplimenterende og sjelden på kollisjonskurs. Det er også en varme i produksjonen her, ala Sonic Youth-platene som Jim O’Rourke produserte, som for eksempel «Murray Street».
«Palms, Beaches, Dreams» er så godt som en instrumentalplate. Det vil si, det er endel koring her og der, typ Stereolabske fafafa fafafa. Ingen regel uten unntak, for på «She is Me» dukker det opp et sakralt vokalspor. Det ligger et ullteppe over hele låten og den minner en hel del om Building Instrument. Det er dog en vanskelig plate å katalogisere ettersom de sneier innom et røys av ulike sjangrer. Pop, jazz, støy, indiepop, prog, instrumental og elektronika. Vokalen er på ingen måten et bærende element, så jeg lander på instrumentalmusikk.
Torg er Ina Sagstuen (vokal), Johan Lindvall (synther, piano), Christian Skår Winther (elgitar), Torstein Lavik Larsen (trompet, synth), Adrian Fiskum Myhr (elbass), Magnus Skavhaug Nergaard (elbass, elektronikk), Anja Lauvdal (synther), Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck (tuba, elektronikk), Jan Martin Gismervik (trommer). Johan Lindvall styrer ståket.
Platen er produsert av Magnus Skavhaug Nergaard/Christian Skår Winther/Johan Lindvall, og innspilt og mikset av Marcus Forsgren i Studio Paradiso.