The Necks er vanskelig å plassere sjangermessig. De endrer seg litt fra plate til plate. Den australske trioen opererer innen jazz eller samtidsmusikk. Musikken er oftere mer slags kollasjer og lydteksturer enn ordinære låter. De byr på uåndterlige stemninger uten tilsynelatende tidskoder innvolvert. Komposisjonene runder ofte tyve minutter og mer. La oss kalle det en form for akustisk ambient, for enkelhets skyld.
The Necks er et typisk band som ender opp på det engelske musikkmagasinet The Wire sine årsbestelister når de gir ut noe. De lager musikk for folk som er ekstremt musikkinteresserte og som har forhørt seg på musikk. Folk med dyre hodetelefoner, ensfargede klær og myke hender. Med mye styrke i brillene. Kall meg fordomsfull, men jeg tviler på at det er mange kroppsarbeidere blant publikum her i kveld. Ikke at det er noe poeng i seg selv, men jeg bare nevner det.
Det er ikke første gang The Necks er i Norge, eller Oslo for den del. De spilte her senest i fjor høst. Trioen har spilt sammen i tredve år og turnerer konstant, virker det som om. De har gitt ut ca. 19 album, men de fleste er ikke å finne på strømmetjenester da de ofte er gitt ut på ymse, små plateselskap som ikke har noe å tjene eller hente på å legge katalogen ut på nett. Fans av The Necks er gjerne fans av fysisk format, ser jeg for meg.
Apropos fysisk format så har Deichmans musikkavdeling i alle fall fem plater til utlåns.
The Necks er altå fra Australia, så kortreist jazz it aint. Det er surt og kaldt ute denne marskvelden, men godt med folk har møtt opp til tross for at det altså er knapt et halvår siden sist de var i byen. Ikke overraskende er det mest menn tilstede i lokalet. Ikke direkte pølsefest, men ikke langt unna heller, uvisst hvorfor. Trommeslager Tony Buck kommer ikke til å slite ut trommene sine med det første. Han er knapt borti slagverket med de vatterte stikkene. Fem seks svake slag på den ene tammen før han legger fra seg stikken i et minutt og stirrer tomt foran seg i dyp konsentrasjon. Så plukker han den opp og deler ut fire fem slag på highhaten. Hele tiden rangler han på noe krimskrams av stål som høres ut som sauebjeller i det fjerne.
Bassist Lloyd Swanton spiller på kontrabass med bue. Saaakte saging frem og tilbake. Pianist Chris Abrahams føler seg frem og tilbake på tangentene med to fingre. Trioen bygger rolig oppover. I første omgang høres det litt ut som en person som går opp i limingen. Soundtracket til et nervesammenbrudd. Typ tonesetting til en tidlig eksperimentell film av Peter Weir.
Etter et kvarter setter trommisen i gang en svak hjerterytme med stortromma og bassisten setter buen forsiktig på plass i buesliren. Ham begynner å plukke forsiktig på strengene, før han på ny trekker buen opp og begynner gnikke på strengene med en slik intensitet at jeg tenker at Lloyd Swanton er en mann som kan gjøre opp ild i øsende regn med primitivt utstyr. Abrahams spiller et repeterende mønster med begge hendene samlet over hverandre – og han spiller hurtig. Det ser ut som en stor rosa tarantell som galopperer over tangentene. Åtte fingre. Det er sublimt. Esoterisk. Meditativt.
The Necks spiller to sett med en pause i midten. Første halvdel av konserten består av en komposisjon på knappe 40 minutter. De annonserer at de kommer til å ta tyve minutter pause før de setter i gang med del to av konserten. Min konsertstamina varer dog bare i 40 minutter, så denne anmeldelsen er altså basert på første halvdel.