Artist: Johannes Holtmon
Album: Misantropesommer
Plateselskap: Tik Records
7/10
Da er Johannes Holtmon endelig klar med sitt debutalbum «Misantropesommer». Dette er en plate han har holdt på med siden høsten 2015 da han spilte inn en demo i studioet til Eirik Marinius Sandvik. De to har landet på et friskt lydbilde som kan minne om fransk 70-tallspop med jazzede løsninger – ispedd noe visetradisjon. Disco-sound på trommene, plekter-bass med dempede strenger, strykere hist og pist, et knippe vintage/obskure synthesizere og litt clean gitar her og der. Og ikke minst Holtmons umiskjennelige trønderske vokal på topp. Produksjonen er superhip. Platen er også mastret av den beste i bransjen: Jørgen Træen i Duper Studios i Bergen. Alle sporene høres ut som de har blitt kjørt gjennom 19 trollgamle båndopptakere før de har blitt dyppet i en eller annen HD/High-res gloss. Det låter så deilig i hodetelefonene at jeg kan knapt få rost det nok. Bunn, midje, topp og separasjon er bang on. Det er en varme og fylde i hvert av sporene, og platen er konsistent fra første til siste låt.
Johannes Holtmon har et helt originalt sound. Han høres virkelig ikke ut som noen andre i kongeriket Norge. Produksjonen har som sagt noe litt fransk ved seg, typ Bertrand Burgalait, og selve soundet er unektelig Tricatel, men det er bare for å ha noen knagger å henge ham på. Britiske Broadcast anno «Tender Buttons» dukker også opp på assosiasjons- himlingen min. «Misantropesommer» er en ren popplate med jazzakkorder, men i en indie-kontekst. Jeg ser ikke for meg at han kommer til å spille på VG-lista showet med det første. På en annen side så spilte Fjorden Baby der for noen år siden, så hei, hvem vet? Låter som «Ett sekund» og «100 år» burde kunne funke foran et stort publikum. Vent litt, midtempo trommer, sjøsyke gitar, fiolin og tekstlinjer som «Med rutat skjorte, pågangsmot og Hennie Onstad-handlenettet/ringeklokka nederst/har du drikke med så bare sett det/ i kjøleskapet hvis det er plass/ se inn i skapet der viss du treng glass» slår neppe an hos hylende tenåringer, når jeg tenker meg om.
Platens avsluttningslåt, «Tyven» er en av de beste låtene som er gitt ut så langt i 2018. Låten begynner helt enkelt med litt lun nylongstreng-klimpring. Så begynner en fiolin å smyge seg inn i lydbildet, før trommer og bass kommer listende inn og gir det hele en slags Serge Gainsbourg-følelse. Låtens tekst er på et nivå som ligger godt over mange av de som har vunnet Spellemannspris for beste tekster de siste årene. Det er helt klart. Men hva er greia med refrenget på tittelkuttet? «Ta en ring og la den vandre»? Merker jeg blir litt usikker av den låten. Cheese-faktoren er relativt høy. Ellers dukker det opp et og annet nødrim, men det er en ærlig sak. I samme øyeblikk som man merker at man blir litt skeptisk, så kommer det en ny linje som retter opp igjen de bange anelsene. Holtmon er tross alt en fyr som har gitt ut låter med navn som «Barn av norske sivilingeniører» og «Sushisosialisme». Han byr ikke på linjer som «Maybe baby», bare så det er sagt.
Johannes Holtmon er en ung mann med et flott debutalbum under armen. Tekstene er minst like smarte som komposisjonene, men det er her jeg mistenker at Holtmon kan få problemer. NRK P2 har begynt å spille glatt internasjonal listepop av uvisse årsaker. Midt i mellom intelligente innslag om filosofi og politikk skal de glupe og presumptivt godt voksne lytterne få slappe av til litt…Rhianna! Det burde vært Johannes Holtmon. Men sånn er det.
For å uttrykke meg formularisk avslutningsvis, så er «Misantropesommer» en sterk debut av en nykommer som har en mye friskere tilnærming til poputtrykket enn mange av sine samtidige, for ikke å si de fleste. Platen har den sjeldne kvaliteten at låtene setter seg bedre for hver gang man hører dem. De er helstøpte. Rett og slett.