The New York Times hadde nyss en interessant sak der de har brukt såkalt big data til å analysere store mengder musikk opp mot alder og kjønn. Ikke overraskende er musikken man lytter til i tenårene noe man tar med seg videre i livet. Det vil si, det gjelder for de fleste. Når man er i 13-14-årsalderen er musikk viktig og identitetsskapende i noen år, deretter blir det mindre viktig. For mange er musikksmaken er en form for arrested development (ikke bandet eller TV-serien, men begrepet). Man lytter primært til den samme musikken resten av livet. Foreldre som bare hører på Rolling Stones eller The Beatles, osv. Eller som i mitt tilfelle: far min lyttet utelukkende til Stanley Jackobsen og Roger Whittaker.
Jeg var 13 i 1990 og «Nothing compares to you» med Sinéad O’Connor var den soleklart største låten. Jeg hørte dog mer på rock og heavy i de årene, så «Civil War» med Guns N’ Roses kan ha gått på repeat i den perioden. «Blaze of Glory» med Bon Jovi var stor, men ikke helt min greie. Inn fra venstre kom Janes Addictions «Ritual de lo habbitual» og Faith No Mores «The Real Thing» fra året i forveien. De var harde nok til at den talte til meg, samtidig som den var mye smartere enn all heavyrocken jeg lyttet til.
Uansett, denne listen kunne fortsatt i det uendelige. Poenget er at dette er musikk som jeg praktisk talt aldri lytter til nå som voksen. Man, eller jeg for min del, ble ferdig med musikken fra den gang da. Så det er ikke helt hold i denne artikkelen, som journalisten selv påpeker til slutt. Jeg venter på ny musikk hele tiden. Har en bunnløs apetitt for ny musikk og nye uttrykk. Musikksmaken er i konstant utvikling, man eldes og preferansene endres med årene som går. Akkurat som smakspaletten iht. vin og ost etc. Det høres selvsagt ut i min bok. Jeg tenker at det nesten ikke ville vært age appropriate høre på rapmetal fra 90-tallet i en alder av 40. Men det er meg da, forknytt, og dømmende, ikke drømmende.