Artist: nO stAtes
Tittel: I Have 315 Million Dollars
Plateselskap: Metronomicon Audio
8/10
I god indie-ånd er heller ikke stavingen av bandnavnet konsistent på cover og etikette på vinylen, så i konformitetens navn skriver vi No States tradisjonelt med store forbokstaver, som et slags opprør mot den anarkistiske stavingen.
Nok om det. Bak No States står moldenseren Håkon Eriksen – og et knippe kamerater. Så vidt jeg forstår ut i fra bandcamp-biografien er det Eriksens band, men han har fått drahjelp av andre musikere. I tillegg skilter han med å være en portrettør, noe han ettertrykkelig beviste i bloggen til min tidligere arbeidsgiver, Deichman. Dette sprø(stekte) intervjuet med Løkbrød strekker seg metervis nedover med scrolling. Sjekk selv, det er ganske så fascinerende.
Apropos fascinerende: den gullfargede syvtommeren er sjokkerende god. At vinylen er gullfarget er meget passende for dette låter virkelig gull. Herlig vindskeiv indiepop i beste Pavement-tradisjon. Det er også ikke så rent lite tidlig The Sea & Cake i dette også, i min ører. Eriksen har god popteft. Låten «Bitch Eyes» som starter ballet er en av de beste låtene jeg hørte i hele 2017 uansett sjanger og passende nok, uansett nasjonalitet.
Det er fire kutt på syvtommeren, noe som skulle gjøre det til en slags EP? Alle låtene har mer eller mindre samme oppskrift. Kassegitar som rytme og motor, elgitar-detaljer krydret over det hele, enkel trommemaskin, litt klokkespill/vibrafon? På en av låtene er det også en fin saksofonsolo.
Eriksen har også en perfekt stemme til sitt musikalske utrykk. En lys og ren stemme med en underliggende melankolsk kvalitet. Mange band har gitt ut flere hele album uten å være i nærheten av så gode melodilinjer som No States har på tre av fire låter her. Den eneste låten jeg kan spare meg for her er «Brick Squad Boys», og den er slettes ikke verst, men jeg er ikke så glad i hylende Joey Santiago-gitarer lenger.
Akkordprogresjonene på låten «666» vitner om at Eriksen kan en ting og to om komposisjon. Tekstene hans er ok, slentrende og fonetisk kule til låtene de er myntet på. Jeg skal ikke si det for sikkert, men som så ofte i denne sjangeren er nok ikke teksten utgangspunktet for låten. Det kan godt hende jeg tar skammelig feil her, men poenget er at både tekster og uttale får tomler opp av meg. EP’ens siste låt, «Money 4 Nothing», er en halvakustisk og luftig perle. Igjen med en melodiøsitet som danser merengue rundt det meste jeg har hørt på lenge.
Instrumenteringen på denne utgivelsen er knallbra, og må roses eksplisitt. Ingenting er overflødig her. Eriksen har ikke falt for fristelsen med å pøse på med ting. Samme med produseringen. EP’en er presumtivt ikke spilt inn i Rainbow Studios, men saken er at den faktisk er skrudd seriøst bra. Alle instrumentene i forhold til hverandre, bunn, topp, separasjon- samtidig som klassiske indie-estetikken er ivaretatt. Det låter knallbra i både headsett og på høyttalere.
No States har selvfølgelig noe litt koselig 90-talls indieaktige greier ved seg – på en god måte, men det er likevel ikke noe retro-greier dette prosjektet. I likhet med all god musikk, så overskrider en god melodilinje tiåret låten er spilt inn i.
Åtte tomler opp!
PS: med litt flaks har de flere eksemplar igjen av vinylen. Den selges her til skikkelig sympatisk indiepris.