Artist: Kjetil Mulelid Trio
Album: Not nearly enough to buy a house
Plateselskap: Rune Grammofon
7/10
De siste årene har hippe og moderne jazztrioer tatt over stereoanlegget mitt i større og større grad. Less is more med piano, trommer og bass. En hellig treenighet. Man trenger ikke mer. Akustiske instrumenter, smarte breaks, hyppige skifter av taktart, dynamiske bassanslag, melodiske akkorder presentert i en knusktørr, høyoppløst lyd. Løst og ledig samtidig som det er stramt og skolert. Et uttrykk som Kjetil Mulelid Trio er en god eksponent for. Det låter ikke nakent, kaldt og nordisk. Det hele har en varm og kul akustisk tresmak.
Andre favoritter i denne gaten er plateselskapkollegaer Espen Eriksen Trio og Eple Trio i perioden rundt «In the clearing in the cavern» der de lefler med noe som kan tendere mot mer klassisk musikk. Kjetil Mulelid Trio er dog klart mer improviserende enn nevnte Espen Eriksen Trio. Til tider. Det vil si, de kan de spille elegant og melodiøst med de beste, når det faller dem inn.
Bandet består av Kjetil A Mulelid – piano, Andreas Winther – på tøylesløse trommer, Bjørn Marius Hegge – kontrabass.
På første kutt dukker det opp uoriginale pittoreske assosiasjoner rundt å sitte på et tog, rulle gjennom et tåkelagt men frodig landskap på den engelske landsbygden. (Sikkert fordi jeg ser TV-serien The Crown for tiden). Platens korte åpningskutt, «Entrance», starter nemlig med pene Philip Glass-aktige akkorder og har noe filmatisk ved seg. Deretter sklir det litt ut i et litt løsere uttrykk, som om de vil distansere seg fra det vakre, som om alle kan spille pent om de ønsker det. Jeg liker disharmoni like mye som alle andre, men når det blir for fritt kan jeg falle litt av dersom jeg ikke er hundre prosent fokusert. Når bass, trommer og piano kjører hvert sitt løp, i hver sin toneart og i hver sin rytme, da kan jeg bli noe urolig i stolen. Få lyst på en kopp kaffe. Men så suler Mulelids trio meg inn med harmonisk samspill igjen. På samme måte som Brad Mehldau Trio covrer f. eks. Radioheads «Paranoid Android». To tre akkorder gjør at du kjenner igjen sangen, men så improviserer de seg langt ut på viddene, før de igjen svinser innom de gjenkjennelige akkordene.
Akkurat som jeg får rolige, filmatiske bilder på mitt indre øye når de spiller pent, får jeg tilsvarende hektiske assosiasjoner når de slipper tøylene. Jeg ser for meg en protagonist med brønn-øyne som får nervøst sammenbrudd. Som går i oppløsning.
Apropos, en kompis av meg jobber for en institusjon der forhenværende psykiatriske pasienter kan oppholde på dagtid for å ha et sted å gå samtidig som de får trening i sosialt samvær. Der er det topp stemning når det musikk på anlegget – såfremt takten er fire flate. De blir veldig urolige og stresset om noen setter på jazz. Da rømmer de lokalet.
Noe av det beste med å lytte til nyere jazz er at det er spilt inn på moderne utstyr uten støykilder. På mange gamle klassikere hører man båndet suse på sprakete opptak. Med dagens høyoppløste hodetelefoner kan det faktisk bli ganske frustrerende å lytte til. På denne innspillingen er lyden naturligvis glassklar og fri for urenheter. Man hører strengeanslagene på kontrabassen, forskjellene i vispe-intensiteten på trommene, når Mulelid slipper pedalen på pianoet. Klangen i instrumentene er på grensen til taktil. Det er ingen støy i opptaket og deilig å lytte til i åpne hodetelefoner.
Not nearly enough to buy a house. Man kan ikke annet enn å spekulere i hva denne tittelen betyr. Kanskje de snakker om inntektene jazzmusikere drar i land i disse dager? Det er ikke godt å si. Det burde ikke være sånn. Men ting er i endring og snart får forhåpentlig artistene ordentlig betalt for åndsdverkene sine. Holdningsendringkampanjer er i gang.
NB. Dette albumet ble sluppet på senhøsten i fjor, men på det tidspunktet eksisterte ikke denne bloggen – dessuten er «Not Nearly Enough To Buy A House» en tidløs innspilling. Det betyr ikke noe at den ble sluppet for noen måneder siden. Det er det fine med akustisk jazz som dette. Det går aldri av moten og står seg i tiår etter tiår. Umulig å høre seg lei på. Se bare på Bill Evans Trio. Like kult i dag som den gang da.