Musikkanmeldelse: Closing Eyes «Soft Years» (2018)

19. januar 2018 larsjunge Musikkanmeldelser 0

Artist: Closing Eyes

Album: Soft Years

Plateselskap: Eget Selskap

7/10

Shoegaze sier noe om at utøver er innadvendt. Blygsel. Ikke utagerende. Utøver stirrer blygt ned på egne skotupper under fremførelse av eget verk. I alle fall på papiret, rent sjangermessig. My Bloody Valentine driver ikke med splithopp på scenen. Kevin Shields og Eddie van Halen er på hver side av spekteret. Når musikerne er innadvendte, blir gjerne musikken også mer innadvendt, som følge får man gjerne mer ut av musikken dersom man lukker øynene når man lytter. Tenker jeg. Mindre eksterne inntrykk gir mer fokus på detaljer i musikken. Sier seg selv. Jeg vet dog ikke hva som ligger bak bandnavnet Closing Eyes, det kan handle om døden for alt jeg vet.
Foto: Kjetil Tangen
Men. Når det kommer til introspeksjon, hodetelefoner og nilytting til musikk, da er det viktig at det låter pent, at det er produsert på best mulig måte. Og det kan saktens sies om «Soft Years». Platen er produsert av Emil Nikolaisen som ikke fremmed for denne sjangeren. På. Noen. Som. Helst. Måte. «Soft Years» låter lush (i mangel av et bedre norsk ord). Det låter som smør i mine hodetelefoner. Låtene er også behagelige og langt fra så intense som produsent Nikolaisens eget band, Serena Maneesh. Om man lytter med øynene igjen til Serena Maneesh sin musikk, og virkelig tar innover seg alle lagene med informasjon, harmoni og disharmoni på kollisjonskurs – ja da begynner man å blø neseblod. Det er ikke tilfelle med Closing Eyes. Ikke mangel på informasjon, tvert i mot, men man får altså ikke stresskviser av å høre på dem.

I fjor anmeldte jeg Closing Eyes’ singel «Bambolee» for Deichmans musikkblogg (sjekk video nedenfor), og likte låten veldig godt, synes fremdeles den er sterk, kanskje albumets beste. Det er i alle fall «Soft Years» mest umiddelbare låt, den minner mye om tidlig Stereolab – på en god, hyllest-aktig måte. Synthesizere er vel så sentrale i lydbildet som gitarene – det gjelder hele platen. Man tar seg dog også i assosiere i retning band som både Jesus & Mary Chain og kanskje til og med Medicine.
«Cyrkles» er en annen personlig favoritt på denne platen. De to låtene stikker seg litt ut i fra de andre låtene. Platen er absolutt helhetlig, men de andre sangene glir litt mer inn i hverandre enn disse to gjør. Det har kanskje mye med sjanger å gjøre. Låtmaterialet som helhet utgjør ellers en og samme slags døsige sinnstemning – på en måte. «Bambolee» og «Cyrkles» bryter kanskje litt med de ellers hypnotisk dronende låtene.

Vokalen er tatt opp med en usannsynlig hot mikrofon, ikke hot som i varm, men hot som i at den er ekstremt sensitiv. Man kan til enhver tid høre og fastslå nivået av fuktighet i vokalistens munnhule. Mulig det er mitt fancy headsett som muliggjør dette. Vokalproduksjonen har kanskje en del til felles med måten Yo La Tengo har skrudd den i en årrekke. Mann/kvinne-veksling.

Som nevnt låter albumet gromt på velegnet lytteutstyr. Man merker lett at her har de gjort seg flid med nettopp dette aspektet. Instrumentseparasjon, topp og bunn. Normalt sett har jo shoegaze et ganske fortettet lydbilde. Lydsporet ser ut som en pølse uten for mange utslag i topp og bunn. Det bare kverner på. Her er det mer dynamikk enn normalt i denne strenge sjangeren, og kanskje aller mest mest på mine to favorittlåter? Dette er ikke nybrottsverk, men mer en solid sjangerøvelse utført av folk som vet hva de driver med.

Uansett. Jeg blir overrasket om ikke Closing Eyes blir å se på flere festivaler til sommeren, for «Soft Years» er et herlig debutalbum. Det vil si, debut og debut, bandets nøkkelmedlem, Eirik Asker Pettersen, har fartstid i velrennomerte band som Lovecult og Maribel.

Del på: